Refleksjon etter endt vandring

Den siste uken har vi fått flere spørsmål om hva vi har tenkt og reflektert over på turen.

Før jeg begynte å gå hadde jeg store tanker om hvor mye jeg skulle reflektere og hvor mange verdensproblemer som skulle være løst når turen var ferdig. Alle floker og bekymring om fremtid skulle ha fått sin løsning.

Raskt skjønte jeg at det jeg har lest og hørt om vandringens vidunderlige følelser og kraft, til tider har manglet virkelighetsorientering.

Noen ganger hadde jeg nok med veien og stien. Det var såpass utfordrende å gå noen steder at all min energi gikk med til å holde meg på veien. Ett steg. Plassere stavene. Ta ett steg til. Andre ganger gikk vi på lange grusveier uten ende og da føltes ryggsekken tung.

Mye av lærdommen ligger på et mer ubevisst plan. Kroppen har lært meg noe. Når en går slik som vi har gjordt dag etter dag, kommer vi i nærkontakt med hva vi virkelig trenger. Når vi ble slitne trengte vi hvile. Når vi ble sultne trengte vi mat. Når vi ble trøtte trengte vi søvn. Ofte var sinnet mer sliten enn kroppen og vi ble bevisste på hvor nært kroppen og sinnet hører sammen. Når vi var mentalt slitne, ville kroppen også stoppe. Og i tillegg trengte vi selvfølgelig hverandre til selskap og trøst. 

En annen oppdagelse handler om tilstedeværelse. Sjelden har jeg vært så tilstede. Tanker om alt som skal gjøres senere har blitt satt tilside og jeg har gjordt det jeg skulle gjøre nå. Nemlig å gå. Veien har gjordt at jeg har konsentrert meg om å tråkke riktig. På andre strekninger har det vært så flott natur og så kjekt å gå at jeg har måttet klype meg i armen.  

I en tid preget av at alt skal være effektivt (til og med ferien) er kanskje det å gå sett på som unyttig. Vi har ikke tjent ei krone, vi har ikke hjulpet til på leir, vi har ikke besøkt alle vi skulle besøkt. Vi har bare gått. Og det har vært en befrielse  i seg selv. Det å ikke gjøre alt, men bare gå. 

I hverdagen haster mange av oss fram og tilbake og lever "burde" liv. Vi burde gjort det ene og det andre. Vi prøver å tette gapet mellom hva vi burde gjøre og være og det vi egentlig er. Og hva får vi? En mengde mennesker som blir slitne, mismodige og deprimerte.

Min største lærdom er å ta ett steg om gangen. Livet er så stort. Det kan noen ganger føles som om det er ett enormt fjell en skal bestige. Når vi for noen uker siden, begynte vår vandring, virket Nidaros så uendelig langt framme. For å bestige det store fjellet brøt vi det ned til små skritt. Ett skritt er så ufattelig lite. Nesten smålig. Sakte. Lite effektivt. Men når vi hadde satt den ene foten foran den andre i 7 timer, hadde vi komt oss et par mil avgårde og når vi gjorde det dag etter dag i fire uker, så ble det over 60 mil og vi stod til slutt foran Nidaros. 

Så er kanskje det svaret på bekymringer. Er skritt om gangen. Ikke tenk for langt fram. På turen fikk vi både gnagsår, blemmer og vi ble slitne. Det gjorde vondt der og da, men når vi var framme var alt glemt.

Så blir målet å fortsette å være en pilegrim. En som beveger seg. Ikke for fort. Målrettet, men tilstede. En som vet at målet er langt der framme, men som befinner seg her og alltid er på vei. Pilegrim betyr nemlig fremmed og er vi fremmed på jorden er vi hjemme et annet sted. Da har vi perspektiv på livet.