Ny sommer. Ny utfordring

Om et par dager er det sommerferie og siden Cathrine ikke har sommerferie før om et par uker, benytter jeg muligheten til å sykle noen uker. Sykkelturen kan du følge her

Skogens ro

Sommeren har ikke forlatt Oslo. Søndagen har blitt tilbrakt i skogen med gode folk, pølser, bål og pinnebrød. Det er fred det!

Refleksjon etter endt vandring

Den siste uken har vi fått flere spørsmål om hva vi har tenkt og reflektert over på turen.

Før jeg begynte å gå hadde jeg store tanker om hvor mye jeg skulle reflektere og hvor mange verdensproblemer som skulle være løst når turen var ferdig. Alle floker og bekymring om fremtid skulle ha fått sin løsning.

Raskt skjønte jeg at det jeg har lest og hørt om vandringens vidunderlige følelser og kraft, til tider har manglet virkelighetsorientering.

Noen ganger hadde jeg nok med veien og stien. Det var såpass utfordrende å gå noen steder at all min energi gikk med til å holde meg på veien. Ett steg. Plassere stavene. Ta ett steg til. Andre ganger gikk vi på lange grusveier uten ende og da føltes ryggsekken tung.

Mye av lærdommen ligger på et mer ubevisst plan. Kroppen har lært meg noe. Når en går slik som vi har gjordt dag etter dag, kommer vi i nærkontakt med hva vi virkelig trenger. Når vi ble slitne trengte vi hvile. Når vi ble sultne trengte vi mat. Når vi ble trøtte trengte vi søvn. Ofte var sinnet mer sliten enn kroppen og vi ble bevisste på hvor nært kroppen og sinnet hører sammen. Når vi var mentalt slitne, ville kroppen også stoppe. Og i tillegg trengte vi selvfølgelig hverandre til selskap og trøst. 

En annen oppdagelse handler om tilstedeværelse. Sjelden har jeg vært så tilstede. Tanker om alt som skal gjøres senere har blitt satt tilside og jeg har gjordt det jeg skulle gjøre nå. Nemlig å gå. Veien har gjordt at jeg har konsentrert meg om å tråkke riktig. På andre strekninger har det vært så flott natur og så kjekt å gå at jeg har måttet klype meg i armen.  

I en tid preget av at alt skal være effektivt (til og med ferien) er kanskje det å gå sett på som unyttig. Vi har ikke tjent ei krone, vi har ikke hjulpet til på leir, vi har ikke besøkt alle vi skulle besøkt. Vi har bare gått. Og det har vært en befrielse  i seg selv. Det å ikke gjøre alt, men bare gå. 

I hverdagen haster mange av oss fram og tilbake og lever "burde" liv. Vi burde gjort det ene og det andre. Vi prøver å tette gapet mellom hva vi burde gjøre og være og det vi egentlig er. Og hva får vi? En mengde mennesker som blir slitne, mismodige og deprimerte.

Min største lærdom er å ta ett steg om gangen. Livet er så stort. Det kan noen ganger føles som om det er ett enormt fjell en skal bestige. Når vi for noen uker siden, begynte vår vandring, virket Nidaros så uendelig langt framme. For å bestige det store fjellet brøt vi det ned til små skritt. Ett skritt er så ufattelig lite. Nesten smålig. Sakte. Lite effektivt. Men når vi hadde satt den ene foten foran den andre i 7 timer, hadde vi komt oss et par mil avgårde og når vi gjorde det dag etter dag i fire uker, så ble det over 60 mil og vi stod til slutt foran Nidaros. 

Så er kanskje det svaret på bekymringer. Er skritt om gangen. Ikke tenk for langt fram. På turen fikk vi både gnagsår, blemmer og vi ble slitne. Det gjorde vondt der og da, men når vi var framme var alt glemt.

Så blir målet å fortsette å være en pilegrim. En som beveger seg. Ikke for fort. Målrettet, men tilstede. En som vet at målet er langt der framme, men som befinner seg her og alltid er på vei. Pilegrim betyr nemlig fremmed og er vi fremmed på jorden er vi hjemme et annet sted. Da har vi perspektiv på livet.

Dag 30

Formen til Jan Kristian var bedre og vi så muligheten til å nå det forjettede land i dag. Vi gikk to kilometer og kom til et sted der vi ble rodd over til den andre sida. Her har de rodd pilgrimer over i flere hundre år. Dette ble da eneste metrene på turen hvor vi ikke har brukt apostlenes hester.

Deretter gikk det oppover og vi kom ut i bymarka. Det var vanskelig å være like bevisst på å ta ett steg om gangen, da vi visste at målet var rett rundt hjørnet.

Vi ble ganske overrasket når P1 avdeling Sør- Trøndelag ringte å spurte om de kunne intervjue oss. Hvem i alle dager hadde ringt å tipset?

Det viste seg senere at Oddveig og Ørjan hadde ringt radioen, Dagen og Vårt land for å tipse dem om de to pilgrimene. De hadde i tillegg ringt både biskop og pilgrimsprest for å spørre om de ville være med å møte oss. De var dessverre på ferie. 

På Byåsen ble vi altså intervjuet og det kan du høre ved å trykke her

Når vi gikk fra Byåsen og nedover til byen kom det plutselig to artige personer med norske flagg ut av skogen. Det var Oddveig og Ørjan, som hadde gått fra Nidarosdommen og oppover mot oss for å møte oss. 

Vi gikk sammen nedover mot byen og kom endelig til målet. Nydelig og litt uvirkelig og endelig være framme. Vi fikk gratis inngang i katedralen og gikk så for å få vårt Olavsbrev. Selve beviset for at vandringen var gjennomført.

Så gikk veien videre til kjøpesenteret for å få kjøpt seg noen nye klær etter å ha vandret i de samme klærne i noen uker. Vet ikke om vi noen gang har handlet et så komplett antrekk (alt fra innerst til ytterst) på så kort tid. 

I kveld har vi feiret sammen med søstre og deres respektive kommende og nåværende ektefelle. Fantastisk å bli mottatt på en slik måte!

Ellers vil vi takke alle dere som har fulgt med oss på ferden. Vi har lest hver en kommentar og er veldig takknemlige. Dette har tross alt vært en pilgrimstur, så dere vil om ikke så alt for lenge få noen refleksjoner etter endt vandring.

Dag 29

9. juli er ikke akkurat vår favorittdato. Det var 9.juli Cathrine datt og brakk foten i fjor, og på kvelden 9.juli begynte Jan Kristian å spy. Han spøy flere ganger i løpet av kvelden og natten, og vi var veldig glade for at vi lå innendørs. Om det var noe han hadde fått i seg, eller om det var noe vann han hadde drukket, eller om det var noe helt annet vet vi ikke, men sånn er kjipt uansett.

Vi var derfor i tvil om hva vi skulle gjøre. Skulle vi ta en hviledag, eller skulle vi fortsette? Vi valgte å prøve å gå. Dagens mål var Øysand camping som kun lå 16 km fra Skaun menighetshus. Det var en tung etappe for Jan Kristian. Med lite mat innabords og en kvalme som var konstant tilstede kjempet han seg framover. Han uttalte at hadde dette vært for 1 eller 2 uker siden hadde han dratt hjem, men nå var vi jo så nærme målet. 

Etter å ha gått en stund kom vi endelig til havet. Første gang pilgrimsleden ser havet siden Aker brygge, så det var kjekt:)

Vi kom heldigvis fram til Øysanden camping, og her har vi leid oss en bitteliten campinghytte. Er formen for ille i morgen får vi heller ta en hviledag, men håpet er jo å nå katedralen i morgen.

Nå er vi så nærme at det er som om vi hører klokkene ringer pilegrimene inn til hvile. 

Dag 28

Dagens første utfordring og diskusjon begynte egentlig allerede i går kveld. Da ble en flokk med ung-kuer sleppt ut på beite på et jorde rett bak hytta vi sov på. De var helt ville og gale og sprang i flokk rundt og rundt resten av kvelden. Problemet var bare at leden gikk rett over dette jorde. Jan Kristian var ute å inspiserte i går kveld og kom fram til at over det jordet kunne vi ikke gå. I dag ble vi stående å se på kuene som var veldig kontaktsøkende, før vi konstanterte at vi hadde lyst til å komme til Tronheim med alle lemmer intakt. Vi valgte derfor å følge veien et par km for å slippe unna kuene. 

I dag har vært den dagen med dårligst vær gjennom største deler av dagen. Det har stort sett regnet uten stans. Og når leden i tillegg gikk gjennom store skogsområder med mye myr kan man si at vi var en smule våte. Skoene surklet når vi gikk. Men vi fant modne blåbær da, så det hjalp jo litt på humøret.

Dagens mål var egentlig å slå opp teltet noen km før Skaun kirke. Men fordi været var som det var, og skoene var kliss våte, var dette lite fristende. Men Skaun menighetshus kunne skilte med pilegrimsovernatting og skotørker. Vi var derfor solgt. Etappen ble derfor en del km lenger enn planlagt. Vi var ganske slitne når vi kom fram til Skaun i 6 tiden etter nesten 10 timer vandring og 37 km lagt bak oss. Nå gjenstår det bare 38, men de tar vi ikke på en dag for å si det sånn. 

Janki har vært mer sliten og utmattet enn noen gang før(vanskelig å vite sikkert) og gikk de siste kilometrene på pur vilje. Da er det bra å ha ei kone som har coachet og gjordt alt hun kan for å holde humøret oppe og når vi kom fram har hun ordnet alt som skal gjøres. Ei slik kone er bra å ha!!

Dag 27

Slik ser man ut når man er pakket og klar til å gå 8.06. Ny rekord igjen. 

Ganske fort i dag skulle vi passere en innhegning med et føll og en hest. Føllet var ganske kontaktsøkende og kom bort å snuste på oss, samtidig som det var veldig skvettent. Det fulgte også etter oss en stund, men moren stod å fulgte med. Da vi nærmet oss porten for å gå ut hører vi plutselig noe bak oss. Da kommer føllet og moren i full galopp. Vi tar sats og hopper over gjerdet og inn i sikkerhet. Hadde de kommet et halvt minutt etter hadde vi nok hatt porten åpen, og da hadde vi nok fortsatt drevet på å lett etter de rømte hestene. 

Men Janki har også vært dyrevenn i dag. 

Ellers har vi gått mest på grusvei i dag. Kom til slutt inn i Meldal sentrum der vi var innom og så på kirka og gikk på do. Var også innom butikk, og dette nyter vi like mye hver gang. I dag ble det blant annet kjøpt skolebrød, sjokolademelk og smågodt. 

Gikk et par km til. Merker godt at når man starte tidlig kan man ta kvelden desto tidligere. Så kl 4 var vi framme ved det som var dagens mål: Olskastet. Her står det en liten hytte med noen benker i. Men med forrige musehistorie friskt i minne har vi valgt å slå opp teltet rett utenfor. 

Nå sitter vi å koser oss inni hytta med Thai chicken og pasta. Skal spise smågodt og spille Casino etterpå. Kan forresten nevne at Cathrine leder den store Casinoturneringen 190-179. Men det skifter fort, så spenningen rundt denne er stor. 

Nå gjenstår det ca 75 km til Nidaros.