Refleksjon etter endt vandring

Den siste uken har vi fått flere spørsmål om hva vi har tenkt og reflektert over på turen.

Før jeg begynte å gå hadde jeg store tanker om hvor mye jeg skulle reflektere og hvor mange verdensproblemer som skulle være løst når turen var ferdig. Alle floker og bekymring om fremtid skulle ha fått sin løsning.

Raskt skjønte jeg at det jeg har lest og hørt om vandringens vidunderlige følelser og kraft, til tider har manglet virkelighetsorientering.

Noen ganger hadde jeg nok med veien og stien. Det var såpass utfordrende å gå noen steder at all min energi gikk med til å holde meg på veien. Ett steg. Plassere stavene. Ta ett steg til. Andre ganger gikk vi på lange grusveier uten ende og da føltes ryggsekken tung.

Mye av lærdommen ligger på et mer ubevisst plan. Kroppen har lært meg noe. Når en går slik som vi har gjordt dag etter dag, kommer vi i nærkontakt med hva vi virkelig trenger. Når vi ble slitne trengte vi hvile. Når vi ble sultne trengte vi mat. Når vi ble trøtte trengte vi søvn. Ofte var sinnet mer sliten enn kroppen og vi ble bevisste på hvor nært kroppen og sinnet hører sammen. Når vi var mentalt slitne, ville kroppen også stoppe. Og i tillegg trengte vi selvfølgelig hverandre til selskap og trøst. 

En annen oppdagelse handler om tilstedeværelse. Sjelden har jeg vært så tilstede. Tanker om alt som skal gjøres senere har blitt satt tilside og jeg har gjordt det jeg skulle gjøre nå. Nemlig å gå. Veien har gjordt at jeg har konsentrert meg om å tråkke riktig. På andre strekninger har det vært så flott natur og så kjekt å gå at jeg har måttet klype meg i armen.  

I en tid preget av at alt skal være effektivt (til og med ferien) er kanskje det å gå sett på som unyttig. Vi har ikke tjent ei krone, vi har ikke hjulpet til på leir, vi har ikke besøkt alle vi skulle besøkt. Vi har bare gått. Og det har vært en befrielse  i seg selv. Det å ikke gjøre alt, men bare gå. 

I hverdagen haster mange av oss fram og tilbake og lever "burde" liv. Vi burde gjort det ene og det andre. Vi prøver å tette gapet mellom hva vi burde gjøre og være og det vi egentlig er. Og hva får vi? En mengde mennesker som blir slitne, mismodige og deprimerte.

Min største lærdom er å ta ett steg om gangen. Livet er så stort. Det kan noen ganger føles som om det er ett enormt fjell en skal bestige. Når vi for noen uker siden, begynte vår vandring, virket Nidaros så uendelig langt framme. For å bestige det store fjellet brøt vi det ned til små skritt. Ett skritt er så ufattelig lite. Nesten smålig. Sakte. Lite effektivt. Men når vi hadde satt den ene foten foran den andre i 7 timer, hadde vi komt oss et par mil avgårde og når vi gjorde det dag etter dag i fire uker, så ble det over 60 mil og vi stod til slutt foran Nidaros. 

Så er kanskje det svaret på bekymringer. Er skritt om gangen. Ikke tenk for langt fram. På turen fikk vi både gnagsår, blemmer og vi ble slitne. Det gjorde vondt der og da, men når vi var framme var alt glemt.

Så blir målet å fortsette å være en pilegrim. En som beveger seg. Ikke for fort. Målrettet, men tilstede. En som vet at målet er langt der framme, men som befinner seg her og alltid er på vei. Pilegrim betyr nemlig fremmed og er vi fremmed på jorden er vi hjemme et annet sted. Da har vi perspektiv på livet.

Dag 30

Formen til Jan Kristian var bedre og vi så muligheten til å nå det forjettede land i dag. Vi gikk to kilometer og kom til et sted der vi ble rodd over til den andre sida. Her har de rodd pilgrimer over i flere hundre år. Dette ble da eneste metrene på turen hvor vi ikke har brukt apostlenes hester.

Deretter gikk det oppover og vi kom ut i bymarka. Det var vanskelig å være like bevisst på å ta ett steg om gangen, da vi visste at målet var rett rundt hjørnet.

Vi ble ganske overrasket når P1 avdeling Sør- Trøndelag ringte å spurte om de kunne intervjue oss. Hvem i alle dager hadde ringt å tipset?

Det viste seg senere at Oddveig og Ørjan hadde ringt radioen, Dagen og Vårt land for å tipse dem om de to pilgrimene. De hadde i tillegg ringt både biskop og pilgrimsprest for å spørre om de ville være med å møte oss. De var dessverre på ferie. 

På Byåsen ble vi altså intervjuet og det kan du høre ved å trykke her

Når vi gikk fra Byåsen og nedover til byen kom det plutselig to artige personer med norske flagg ut av skogen. Det var Oddveig og Ørjan, som hadde gått fra Nidarosdommen og oppover mot oss for å møte oss. 

Vi gikk sammen nedover mot byen og kom endelig til målet. Nydelig og litt uvirkelig og endelig være framme. Vi fikk gratis inngang i katedralen og gikk så for å få vårt Olavsbrev. Selve beviset for at vandringen var gjennomført.

Så gikk veien videre til kjøpesenteret for å få kjøpt seg noen nye klær etter å ha vandret i de samme klærne i noen uker. Vet ikke om vi noen gang har handlet et så komplett antrekk (alt fra innerst til ytterst) på så kort tid. 

I kveld har vi feiret sammen med søstre og deres respektive kommende og nåværende ektefelle. Fantastisk å bli mottatt på en slik måte!

Ellers vil vi takke alle dere som har fulgt med oss på ferden. Vi har lest hver en kommentar og er veldig takknemlige. Dette har tross alt vært en pilgrimstur, så dere vil om ikke så alt for lenge få noen refleksjoner etter endt vandring.

Dag 29

9. juli er ikke akkurat vår favorittdato. Det var 9.juli Cathrine datt og brakk foten i fjor, og på kvelden 9.juli begynte Jan Kristian å spy. Han spøy flere ganger i løpet av kvelden og natten, og vi var veldig glade for at vi lå innendørs. Om det var noe han hadde fått i seg, eller om det var noe vann han hadde drukket, eller om det var noe helt annet vet vi ikke, men sånn er kjipt uansett.

Vi var derfor i tvil om hva vi skulle gjøre. Skulle vi ta en hviledag, eller skulle vi fortsette? Vi valgte å prøve å gå. Dagens mål var Øysand camping som kun lå 16 km fra Skaun menighetshus. Det var en tung etappe for Jan Kristian. Med lite mat innabords og en kvalme som var konstant tilstede kjempet han seg framover. Han uttalte at hadde dette vært for 1 eller 2 uker siden hadde han dratt hjem, men nå var vi jo så nærme målet. 

Etter å ha gått en stund kom vi endelig til havet. Første gang pilgrimsleden ser havet siden Aker brygge, så det var kjekt:)

Vi kom heldigvis fram til Øysanden camping, og her har vi leid oss en bitteliten campinghytte. Er formen for ille i morgen får vi heller ta en hviledag, men håpet er jo å nå katedralen i morgen.

Nå er vi så nærme at det er som om vi hører klokkene ringer pilegrimene inn til hvile. 

Dag 28

Dagens første utfordring og diskusjon begynte egentlig allerede i går kveld. Da ble en flokk med ung-kuer sleppt ut på beite på et jorde rett bak hytta vi sov på. De var helt ville og gale og sprang i flokk rundt og rundt resten av kvelden. Problemet var bare at leden gikk rett over dette jorde. Jan Kristian var ute å inspiserte i går kveld og kom fram til at over det jordet kunne vi ikke gå. I dag ble vi stående å se på kuene som var veldig kontaktsøkende, før vi konstanterte at vi hadde lyst til å komme til Tronheim med alle lemmer intakt. Vi valgte derfor å følge veien et par km for å slippe unna kuene. 

I dag har vært den dagen med dårligst vær gjennom største deler av dagen. Det har stort sett regnet uten stans. Og når leden i tillegg gikk gjennom store skogsområder med mye myr kan man si at vi var en smule våte. Skoene surklet når vi gikk. Men vi fant modne blåbær da, så det hjalp jo litt på humøret.

Dagens mål var egentlig å slå opp teltet noen km før Skaun kirke. Men fordi været var som det var, og skoene var kliss våte, var dette lite fristende. Men Skaun menighetshus kunne skilte med pilegrimsovernatting og skotørker. Vi var derfor solgt. Etappen ble derfor en del km lenger enn planlagt. Vi var ganske slitne når vi kom fram til Skaun i 6 tiden etter nesten 10 timer vandring og 37 km lagt bak oss. Nå gjenstår det bare 38, men de tar vi ikke på en dag for å si det sånn. 

Janki har vært mer sliten og utmattet enn noen gang før(vanskelig å vite sikkert) og gikk de siste kilometrene på pur vilje. Da er det bra å ha ei kone som har coachet og gjordt alt hun kan for å holde humøret oppe og når vi kom fram har hun ordnet alt som skal gjøres. Ei slik kone er bra å ha!!

Dag 27

Slik ser man ut når man er pakket og klar til å gå 8.06. Ny rekord igjen. 

Ganske fort i dag skulle vi passere en innhegning med et føll og en hest. Føllet var ganske kontaktsøkende og kom bort å snuste på oss, samtidig som det var veldig skvettent. Det fulgte også etter oss en stund, men moren stod å fulgte med. Da vi nærmet oss porten for å gå ut hører vi plutselig noe bak oss. Da kommer føllet og moren i full galopp. Vi tar sats og hopper over gjerdet og inn i sikkerhet. Hadde de kommet et halvt minutt etter hadde vi nok hatt porten åpen, og da hadde vi nok fortsatt drevet på å lett etter de rømte hestene. 

Men Janki har også vært dyrevenn i dag. 

Ellers har vi gått mest på grusvei i dag. Kom til slutt inn i Meldal sentrum der vi var innom og så på kirka og gikk på do. Var også innom butikk, og dette nyter vi like mye hver gang. I dag ble det blant annet kjøpt skolebrød, sjokolademelk og smågodt. 

Gikk et par km til. Merker godt at når man starte tidlig kan man ta kvelden desto tidligere. Så kl 4 var vi framme ved det som var dagens mål: Olskastet. Her står det en liten hytte med noen benker i. Men med forrige musehistorie friskt i minne har vi valgt å slå opp teltet rett utenfor. 

Nå sitter vi å koser oss inni hytta med Thai chicken og pasta. Skal spise smågodt og spille Casino etterpå. Kan forresten nevne at Cathrine leder den store Casinoturneringen 190-179. Men det skifter fort, så spenningen rundt denne er stor. 

Nå gjenstår det ca 75 km til Nidaros.

Dag 26

Vi våknet til lyden av innsekter som stanget mot taket etter at de hadde klart å komme seg mellom innerteltet og ytterteltet. Selv om vi ikke er hinduister, tenkte vi det var best å stå opp, pakke sammen og slippe innsektene ut.

Leden i Rennebu går dessverre litt for mye på asfalt og grusveier. Det er litt kjipt for to pilgrimer, som er slitne både fysisk og mentalt. På kjedelige veier føles sekken litt for tung. 

Vi startet likevel i forrykende tempo og gikk 16 km før lunsj. Den skulle vi nok aldri tatt. Eller vi skulle vel tatt den mye før. For kroppen var TUNG etter lunsjen, som som vanlig består av knekkebrød med skinkeost eller nugattie.

Vi kom oss likevel til Rennebu kirke som har en milestein som viser 101 km til Nidaros. 

Der ble vi møtt av en hyggelig gutt som tar imot pilgrimer i en liten museumsbutikk. Han hadde kokt kaffe og laget vafler. Digg! Like etter at vi kom dit, kom det to andre norske pilgrimer som skulle gå langs leden i 4 dager. De var imponert over at vi hadde gått så langt. Vi ble så tatt med inn i Rennebu kirke på omvisning. Den var blandt annet utsmykket med en håndskjært Jesus skulptur fra 1100- tallet. Selv om vi ikke er de største kirke-utsmykking-entusiastene, blir vi utrolig imponert over hva folk får til å lage i dette landet.

Vi kom oss noen få kilometer videre og slo opp teltet i skogen. Vi skal ikke legge skjul på at vi er litt lei og gleder oss voldsomt til å komme fram. Inntil vi er framme prøver vi å minne oss selv på at veien er det som fører fram til målet og om noen få dager er vi i NIDAROS. 

Dag 25

I dag har vi hatt strålende vær. Passe vær til å gå i shorts, samtidig som at det ikke har vært uutholdelig varmt. 

Vi har ellers ikke hatt de store opplevelsene, da vi stort sett har gått på en grusvei hele dagen. Men Jan Kristian har blitt underholdt av Cathrine, som har hatt monolog på skuespillet "Jakten på selvtilliten" som hun og klassen framførte for foreldrene da hun gikk i 6. klasse. Meget imponerende og Jan Kristian er sikker på at Cathrine kunne gjordt det bra som skuespiller.

Ellers skal det nevnes at vi har sett ett rådyr på ti meters avstand. "Hadde det vært en elg, hadde jeg løpt", sa Cathrine etter at rådyret var forsvunnet. Vi blir bare sikrere og sikrere på at vi, valgte rett når vi takket nei til karriere som bønder eller som dyrepassere.

Vi har gått over 2,5 mil idag og har campet i skogen i Rennebu kommune ca 12 mil fra domen. Nå står pasta de Napoli på menyen og muligens blir det "lapper" og kaffe etterpå. Noen ganger er det vondt å gå, men det er alltid så deilig etterpå. 

Janki er forresten ikke overbegeistet for alle småkrypa som lever i skogen. Cathrine føler nesten hun har fått sett en helt ny side ved han. 

Dag 24

Våknet til sol fra skyfri himmel i dag, selv om yr i utgangspunktet hadde meldt regn. Så det var en gledelig overraskelse! Fikk pakket sammen og var klare til å gå 08.59, så ny rekord igjen :) 

Fikk ikke pusset tennene i dag tidlig, for ingen av oss hadde mer vann igjen, og det var kanskje 50 høydemetet ned til elva. Det synes vi var litt kjipt, for man føler seg litt ufresh når man ikke får pusset tennene. Men så begynte vi å diskutere hvor mye en tannpuss kunne hjelpe på freshheten når man ikke har vasket klærne man står, går og sover i på 2 uker, og selv ikke har dusjet på 5 dager. Man kan lure. Men vi pusser uansett tennene ved neste bekk. 

Selv om dagens etappe ikke har vært av de lengste har den uansett vært slitsom. Kjenner vi begynner å bli slitne i kroppene nå. Var innom butikk i Oppdal, og det var en glede. Har ikke vært innom butikk siden Dovre, så nå kjøpte vi alt vi hadde lyst på, så nå kan vi nok snart følge Ørjan sitt råd om å rulle resten av vegen til Trondheim. 

Og en ny glede var at vi endelig fikk sett vår etterlengtede moskus på Domus kjøpesenter i Oppdal. 

Nå har vi slått opp teltet på imi-stølen og vi har fått dusjet og vasket sokker, så nå er freshheten nesten på topp igjen :)

Dag 23

Vi våknet til duringen fra E6 og kom oss avgårde relativt tidlig. Klokken ni var nemlig alt pakket og vi hadde også spist frokost. Ny rekord!

Vi var litt spente på første delen av dagens etappe, som gikk opp den såkalte vårstigen. I mange hundre år var denne bratte bakken eneste alternativet om en skulle til Trondheim. Veien er omtalt allerede i 1182. Aasmund Olavson Vinje skrev i Ferdaminni fraa sumaren 1860 at «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». At det skal ha passert hest og vogn på denne veien er nesten ikke til å tro. Stien gikk tidvis rett opp og det tok ikke lange stunden fra skogen og opp til tregrensa.

Når vi kom opp på fjellet igjen var det et langt stykke på "vidda" før vi kom til en grusvei som vi har fulgt resten av dagen. 

Vi har speidet som gale etter moskus i hele dag og Cathrine var sikker på at hun så to stykker. Det viste seg imidlertid å være to svarte sauer.

Vi møter sjelden folk på vår vandring, og for første gang møtte vi to stykker som gikk motsatt vei. Det var to dansker som gikk noen dager i fjellene i Norge og så skulle hjem å gå i  "fjellene" i Danmark. Om noen er lite opplyste kan vi nå fortelle at Himmelbjerget er det fjerde høyeste fjellet i Danmark.

Vi har også passert en av Olavs mange drikkestasjoner. Han var tydeligvis en tørst mann.

For første gang på turen har vi fått tilbud om skyss, men vi takket blankt nei og det er dermed tre uker siden vi sist satt i et motorisert kjøretøy.

Nå har vi campet på en flott liten gressflekk noen kilometer etter Ryphusan og det er deilig å slappe av til lyden fra elven ved siden av, framfor motorduren vi hørte på i går. 

Dag 22

I dag har vi hatt en veldig bra dag. Dagens første stopp var Eysteinskyrkja i Hjerkin. Veldig flott kirke som var betjent av en hyggelig mann som tok bilde av oss. 

Videre gikk turen opp på høyfjellet igjen, og her fant vi en milestein. 

Vandringen gikk videre ned fra en liten fjelltopp der milesteinen stod. Da kom vi til er nytt skilt som kunne fortelle oss at vi nå har forlatt Dovre og Oppland, og at vi nå har beveget oss inn i Oppdal og Sør-Trøndelag. Dette gav oss en liten vitamininnsprøytning. 

Dagens mål var å komme oss forbi Kongsvoll Fjellstue. For å komme dit kunne vi velge mellom å gå 2,5 km langs E6, eller følge pilgrimsleden ca 5 km opp og så ned igjen i fjellet. Vi valgte det siste, for vi prøver å minne hverandre på at selv om vi nå nærmer oss målet er det viktig å også nyte øyeblikkene her og nå, og ikke bare stresse mot målet. 

Det må også nevnes at Jan Kristian har sett ganske mange moskus i dag. Ca like mange moskus som varder vi har passert. Cathrine har foreløpig ikke sett noen. 

Etter å ha nådd Kongsvoll gikk vi et par km til. Ut fra kartet trodde vi at vi nå skulle gå langs E6, men dette viste seg å ikke stemme. Leden gikk i dalsidene ovenfor veien. Minnet nesten litt om Gudbrandsdalen, bortsett fra at her var det mye brattere og mye våtere. Måtte passere en del myrer. Siden det var så bratt begynte vi å bli redde for at vi ikke skulle finne noe teltplass igjen før vi var oppe på høyfjellet, men så åpenbarte det seg en nogenlunde rett moseflekk, så med redsel for å være historieløse slo vi til. Det var så vidt det var plass til teltet, men det er mykt og godt. Vi er noen høydemetet over E6, men i luftlinje er det ikke mange meterne, så det er ikke bare fuglekvitter vi hører her, men det går flott.

Dag 21

På Futstugu Fjellstue blir det arrangert tidebønn morgen og kveld gjennom hele sommeren for pilgrimer. Forskjellige prester bruker deler av ferien sin her oppe til å arrangere dette. Siden vi teltet nært til fjellstuen igår, ville vi selvfølgelig se hva dette var for noe. Det var en veldig fin samling i et gammelt stabbur som var omgjordt til et kirkerom i miniatyr. Det var ikke så mange andre enn presten, vertskapet på gården og et par andre pilgrimer der. Godt å få samles i bønn sammen med flere andre. Det skal også nevnes at de hadde morgenbønn i dag tidlig kl 8. Vi satt på vekkerklokke og var innstilt på å stå opp. Men når vi hørte regnet tromme på teltduken i dag tidlig var ikke viljen like sterk.

I dag har vi gått over flere våte myrer og har blitt ganske så våte. Enkelte snøflekker har vi også sett. 

I dag har vi sett ørn, og muligens en rype, men moskusen har glimtet med sitt fravær. 

Planen i dag var egentlig å teltet rett før Hjerkin, men da vi kom til Hageseter campingplass kunne vi ikke dy oss med å slå opp teltet her, for det er så deilig å kunne gå inn et sted når det regner på kvelden. Har funnet ut at campingplass er helt genialt, da det både er relativt billig, og man får tilgang på alle fasiliteter. Etter vi kom til campingplassen har vi kost oss med real turmat. Nå sitter vi i cafeen å koser oss med is og kaffe (her får Janki ekte kaffe Møgster! Til og med påfyll).

Dag 20

Turens pinligste opplevelse skjedde i dag tidlig. Vi sov som sagt i en koselig liten hytte. Denne hytten hadde en smijernslås. I går kveld før vi skulle sove fjernet vi nøkkelen fra utsiden av døren. I dag tidlig da vi begge skulle på do, tenkte vi ikke på å sette tilbake nøkkelen. Da vi kom tilbake var selvfølgelig døren smekket igjen, og vi var låst ute. Var ikke annet å gjøre enn å si det til eierne. Mannen i huset kom å skulle hjelpe oss, og eneste utvei var å skru ned døren. Kom også en annen gjest på gården som var byggmester som hjalp til. Vi stod pinlig berørte på sidelinjen og følte at vi ikke hadde så mye å bidra med. Men etter at de hadde skrudd ut hengslene og festene som hengslene var hengslet på, kunne vi løfte bort døren å komme oss inn. Det må også nevnes at vi i går hadde satt gassovnen så nært en komode at komoden var veldig varm da gårdseier heldigvis oppdaget det. Vi var altså ikke så heldig på dette oppholdet og det var tryggest for gården at vi kom oss bort derfra. Ellers skal det nevnes at det var et veldig hyggelig vertskap. I går fikk vi blandt annet omvisning i et hus som var fra 1700- tallet. 

Fikk handlet inn mat for en del dager, og begynte på vandringen mot fjellet med et par kilo ekstra i sekken. Det kjentes. Hadde  hørt så mye om denne hardbakken på vei opp på Dovrefjell at vi ble nesten skufftet. Var det alt? Men deilig å komme opp på høyfjellet da:)

Da vi gikk mot toppen i svær blest begynte Janki å lure på hvilken led vi skulle gå neste år. Cathrine var ikke helt klar for den diskusjonen akkurat da. 

Etter å ha gått en stund på høyfjellet bestemte vi oss for å sette opp teltet rett i nærheten av Fogtstugu fjellstue. Satte opp teltet i en halvveis opptørket myr, så får håpe det ikke regner for mye i løpet av natten:)