En pilgrims mareritt

Dag to på vår pilgrimsferd startet bra. Vi fikk i oss en god frokost i gapahuken, før vi pakket sammen sakene våre å begyndte på veien videre. Det hadde regnet hele natten og til tider plask regnet det denne dagen. Vi kommer til Bærum golfklubb og finner ly for regnet i et skur. Etter å ha gått gjennom golfklubben og videre oppover et boligfelt, begynner vi på de lange bakkene oppover den Bergenske kongevei. Etter å ha gått fem km ser vi igjen våre sveitsiske venner fra dagen før, som har slått seg ned for å spise middag. De startet en time før oss og vi er strålende fornøyd med å ha tatt dem igjen. Klokken er omtrent fem og vi bestemmer oss for å gå en times tid til før vi slår oss til ro. Vi fortsetter et stykke innover den bergenske kongsvei og følger pilgrimsleden ut fra grusveien og inn på en smal sti. Vi er nå på leting etter en egnet plass for å slå opp telt.

Etter å ha kommet et par km inn i skogen skjer det fatale. Cathrine sklir på en glatt stein og hører et knekk i ankelen. Cathrine har store smerter og vi innser at den sannsynligvis er brukket. Vi ser ingen annen mulighet enn å tilkalle ambulanse. Vi forklarer etter beste evne hvor vi er ut fra et noe vått kart. De første vi snakker med vet egentlig sånn ca hvor det er, men det blir uenigheter om hvilket ambulansedistrikt som  skal komme. Imens prøver Cathrine å hinke seg nedover mot grusveien med de to stavene vi har med. Etterhvert innser vi at det er for langt og at Cathrine ikke makter dette. Jeg kommer meg ned på grusveien der jeg igjen får snakket med ambulanse. Ut ifra en app som jeg laster ned finner de kordinatene. Problemet er at kordinatene viser helt feil vei og jeg forstår at dette er galt når hun spør om vi er i nærheten av et boligfelt. I et enormt plaskvær snakker jeg med en annen mann om hvor vi er ut ifra kartet. Vi er så enige om hvor vi er og ambulansen er på vei.
Siden Cathrine er et stykke inn i skogen kan de ikke bære henne ut ved båre. Brannvesenet bistår og kjører firhjuling et lite stykke innover før det blir for tett skog. Derfra springer vi videre innover og kommer til Cathrine. En sterk brannmann bærer henne ned til grusveien. Endelig er vi i ambulansen etter en redningsaksjon som varte i nesten fire timer.

Vi innser at sirkelen er sluttet da legen som undersøker Cathrine på sykehuset er mannen som laget dokumentaren" Veien til Nidaros". Dette er filmen som jeg så får et halvt år siden, som inspirerte meg til å prøve denne turen. Cathrine tar rønken og det blir konstatert brudd i et ben i ankelen. Turen endte dessverre på Bærum sjukehus og pilgrimserfaringen blir vel at livet består av noen skuffelser og det er jo tross alt ikke værre enn at Cathrine blir bra igjen om seks uker. Pilgrimsleden er vel der et annet år også.

Dag 1

Optimismen var stor da vi tok t-banen ned til oslo s og trikken videre til middelhavsparken. Våre kjære naboer Andreass og Solveig var med for å følge oss ut av oslo. Vår personlige pilgrimspastor Andreas ledet en høytidelig samling i middelhavsparken med ord for ferden og sang.

Derfra gikk veien gjennom asfaltjungelen i byen og lenger og lenger ut på landet. Etter over to mil på asfalt kom vi endelig ut i skogen. Terrenget ble brattere og på toppen ser vi vårt tilholdsted for natten: En opphøyd gapahuk, som den som vill kan bruke. I gapahuken treffer vi to sveitsere som har gått fra zurich i Sveits. De skal også til Nidaros. De har sekker på 12 kg, mens våre sekker er 17 og 20 kg. De sier de bare har med seg det helt nødvendige, men det føler jo vi også.

Andreas og Solveig sitt følge store deler av den første dagen har vært til god støtte både når det gjelder mentalt og det å praktiske ved å finne korteste vei ut av Oslo. Takk!

Vi kan si at status etter første dag er:

Støle rygger og godt mot.

Snart avgang

Det var lett å sitte i stua rett før jul med beina på krakken og kaffekoppen i hånda å spørre sin kjære om hun var gira på å bli med å gå Oslo-Trondhjem til sommeren. Jeg satt nemlig å så på en dokumentar om to som gikk pilgrimsleden til Trondheim.

Hun tente på ideen og her sitter vi kvelden før avgang fra Oslo med to fulle sekker med mye nytt utstyr.

Det er alvor og reisen starter 10.00 fra middelhavsparken i oslo sentrum. Derfra går veien gjennom oslos trange gater og ut i Guds frie natur. Trondheim- Her kommer vi:-)

Været

Jan Kristian mener han ikke er så opptatt av været, men det er jeg. Av den grunn har jeg sjekket yr.no flere ganger hver dag den siste uken, og den siste meldingen lover ikke godt. Søndagen, når vi skal begynne å gå, er det meldt insane mye regn. Heldigvis har vi kjøpt regntøy, og som den godt sunnmøringen Janki er, håper han at vi får bruk for det vi har kjøpt. Det ser ut som han får ønsket sitt oppfylt alt dag 1.

Dette innlegget er ikke sponset av real turmat...

...selv om det kanskje kan virke sånn. I går hadde vi vår forhåpentligvis siste storhandel før turen er i gang. Nå har vi soveposer, liggeunderlag, telt, klær, sko, regntøy og mye mer, så dersom vi ikke klarer å gjennomføre er det ikke utstyret det skal stå på!

Med kun 1 uke igjen til avreise er det ikke fritt for at nervene begynner å komme, hvertfall hos undertegnede. Men jeg gleder meg også storveis og satser på sol fra skyfri himmel neste søndag.